Minebein

Det er en som har skrevet noen spørsmål i komentarfeltet, så jeg tenket jeg kunne svare på de før jeg gikk å la meg. Forresten jeg har vert på skolen i dag og hatt tentamen, måtte gå, men jeg orket ikke gjøre alle oppgavene. Jeg hadde vondt i hodet, og jeg skjønte nesten ikke noe av det som sto på arket mitt. Jeg orket ikke sitte der da. Så jeg gikk hjem tidlig, har sovet.

Hvor mye spiser du egentlig på en dag?

Ehm, det er litt forskjelligt, har jeg en god dag, spiser jeg kanskje litt mer enn jeg gjør vis jeg har en dårlig dag. Spiser aldri frokost, vet det er dumt, men jeg orker ikke spise når klokka er syv om mårenen. Lunch, av og til, ganske sjeldent, og da er det en halv skive. Eller kanskje frukt. Middag, alltid, med mindre det ikke er noen hjemme, da gidder jeg ikke lage noe annet en kanskje en salat med rømmedressing på. sunt. Men vis mamma og pappa er hjemme spiser jeg, men jeg spyr det mest sansynlig opp igjen, for det er så ubehageligt å ha det i magen. Og skyldefølelsen dreper meg.

Teller du kalorier?

Ja, jeg skriver ned absoulutt alt jeg spiser gjennom en dag i en rosa bok. Der skriver jeg Nada vis jeg ikke har spist noe, og nøyaktig hva jeg har spist hvis det er noe. Hvorfor det ble nada, aner jeg ikke, er lenge siden jeg begynte. Men boken er ganske ødelagt. Den har tåre merker og ødelagte sider etter jeg føler jeg har spist for mye, og raseriet raser gjennom meg fordi jeg kommer til å bli for stor. Det går altså utrover en bok. Smart, eller ikke? 

Slanker du deg forsatt?

Ja, jeg gjør det. Kommer til å forsette til jeg har nådd målet mitt. Men målet forandrer seg hele tiden. Først var det 55 kg, så 50, så 48. Nå ligger det på 45 og jeg må nå det til sommeren, hvis ikke orker jeg ikke vis meg i bikini i sommer. 

I boken pleier jeg å skrive unskyldninger til meg selv, som : jeg var så sulten, hodet mitt verkte. Jeg vill ikke ha det sånn. Jeg hadde så lyst på. Jeg klarte ikke holde meg på bena. Jeg besvimte, jeg måtte spise. Unskyld, jeg skal skjerpe meg.  Føler at det er litt merkeligt når jeg skriver det her, jeg unskylder meg til meg selv. Eier ikke jeg denne kroppen da?

Her sitter jeg, helt alene, uten noen utenom pusekatten, og tenker på mat. Altså, hvem tenker ikke på mat? De fleste tenker vel på mat en gang i blandt. Men jeg tror ikke det er så veldig mange som tenker på mat som en fiende, eller det er kanskje mange, men det er ikke det samme, om du skjønner. Jeg tenker, at det er mine følelser, det er kanskje litt derfor ting blir så ensomt. Jeg vill ikke ha mat, jeg får vondt i magen bare av å skrive ordet mat. Det er som om noen slår meg hardt. Jeg vill ikke tenke på det, men det er det som tar min oppmerksomhet, fanger den og holder den skjult. 

Dere, søte lesere, tenker kanskje, hvorfor ikke bare få hjelp? Snakk med noen? Få noen til å hjelpe deg! Det er ikke så veldig lett, det er faktisk veldig vanskeligt. Det er som en matteprøve du vet du ikke kommer til å bestå. Jeg trenger mere tid, og jeg vet den kanskje renner litt ut. Me jeg kan ikke bare gå til helsesøster å fortelle alt. for jeg vet ikke hva jeg skal si, eller hvordan jeg skal si det. Hvor skal jeg begynne liksom? Jeg fortalte dette, alt, til en vennine, for et halvt år siden. Hun sendte en epost til en av lærerene på skolen, så flyttet hun. Hun forlot meg her, helt alene, og måtte sitte på kontoret til en dame jeg ikke hadde snakket med før, og snakke om mat. Jeg var livredd. Jeg løy en dame rett opp i ansitet. " det er over nå" - "Det er jo lenge siden". Men jeg var ikke klar til å sitte der alene, og bare fortelle. For det er ikke sånt som bare detter ut av deg. Så jeg måtte lyve, jeg løy, og jeg hater meg selv for det. 

Etter det har jeg ikke turt helt å fortelle ting til vennene mine face to face, eller i det hele tatt. Er så redd jeg sitter der alene igjen. Og jeg vill ikke at foreldrene mine skal få vite dette. Jeg vill ikke at de skal bruke mer tid hjemme, og vere med meg. Vill ikke at noen skal passe på meg. Liker det ikke. Og vell, i hele dag, har jeg vert hjemme alene og sovet. Var ikke på skolen, eller ute blandt folk i det hele tatt, bare sosialisert meg med katten og noen få på facebook. 

I går var det jo konfirmasjon her i huset. Gikk ganske bra, utenom at jeg ikke likte maten, og følte meg ganske dårlig gjennom hele dagen. Våknet med hodepine, og da sitte i en kirke i flere timer i en bunad som veier minst 43944 kg, er ikke akkurat så utrolig behagelit, spesielt når det var minst 100 grader der inne. overdriver ikke litt engang. Men jeg sovnet som en sten i går, flere tusen rikere, med et speilrefleks kamera på min side. Fra nå av, kommer de fleste bilder til å bli tatt av meg, for frem til nå har det vert mest Weheartit. Så hvis det ikke står noe under bilde har jeg tatt det, elller så skal jeg skrive når det er weheartit. 

Men vertfall, i dag var jeg så sliten at jeg ikke klarte å holde masken lengre en to minutter når jeg var kommet inn på skolen. Tårene mine begynte å trille, og kontaktlæreren min såg det. Hun sa jeg bare kunne dra hjem, for jeg såg syk ut. Hodet mitt banket og jeg kjendte jeg var tett i nesen, så fikk bruke det. En halvtime senere, var jeg hjemme, i sengen, og sov. Jeg kan ikke forsette sånn, så skal legge meg mye tidligere slik at jeg kan klare å holde masken skikkelig ute blandt folk. Dette her er virkelig ikke godt nokk. 

I tilegg har jeg sletet en del med ryggen, ca det siste halvåret, har skrevet om det. Men jeg driver jo å går til fysioterapaut en eller to ganger i uken, men jeg føler ikke at det har gitt meg så veldig mye resultat. Jeg sliter forsatt med å sitte, og å stå lenge. Da siger jeg sammen, og jeg får helt utrolig smerte. Kanskje det kan ha litt med hodepinen å gjør og? At ryggen min er helt ødelagt? tror det.

Kroppen min verker. Ryggen min har egentlig bare blitt verre, selv om jeg går til fysioterapaut. Det gir meg virkelig ikke pågangsmot. I det siste har det vert en del som har skjedd. Skole tur, snart konfirmasjon - kommende søndag forresten, venner, trening osv. Jeg er helt utslitt. HELT. Øynene mine synker sammen, og jeg sover når jeg kommer hjem fra skolen hver dag. Vis jeg ikke sover, er det ikke sikkert jeg orker å gjøre noe som helst den dagen. Vennene mine tror jeg har blitt kjedelig, at jeg er bare en slaur. Jaokei, jeg får la de tro det. 

I dag har det vert idrettsdag, og jeg har vert litt over alt. Jeg fikk ikke tid til å spise noe utenom en stripe sjokolade.Resten av sjokoladen tok to kompiser og spiste opp, og jeg ble egentlig ganske sur. Så sa han ene, "men du hadde ikke godt av det uansett". Det stakk. Jeg bare gikk bort, og han skrek tilbake at han bare tulla, og at jeg ikke tok en spøk, andre som satt der inne begynte å si at det var frekt sakt, og at jeg var tynn osv. Fikk ikke helt med meg alt, for jeg ble liksom litt borte.Tviler på at det blir noe mat sener heller, mistet helt matlysten, selv om det var spøk. Så i dag er jeg mer sliten enn andre dager. Jeg burde gått i dusjen til nå, men jeg sovnet i ste. Så er jeg så utrolig trøtt.  Men på idrettsdagen, hadde jeg tenkt å gå i løpetights. Jeg har ikke brukt den ute blandt folk, utenom forran klassen i gym og når jeg har jogget langs veien, men det er ingen her ute på lande uansett. Men jeg skulle bruke den i dag, det hele endte med at jeg gikk med en joggebukse over før jeg tok den av. Kom ikke ut av huset engang. Syns det er så utrolig ubehageligt å gå med den, for når jeg skal sette meg, føler jeg at alt fettet mitt bare sprer seg utover benken. Vel, nå har jeg vertfall gått ned 3-4 kg i det siste. Helt greit, kunne vert mer. 50 kg, er ikke lite nokk, for jeg er forsatt ganske så stor. Mist like stor som når jeg var nesten 60 for over et år siden. Det var helt jævligt. 

Vell, og jeg har to kompiser som driver å spør om vi skal ta sol i lag, som i samme seng. ALDRI I LIVET. vertfall ikke med han ene, men han andre er bestekompisen min og han er nesten som en jente for meg. Vi er ultra nære. Men da kommer jeg til å ligge å skjerme meg hele tiden, så jeg tviler sterkt på at jeg noen gang kommer til å si ja. Dessuten kommer det til å bli kjempe flaut, for jeg hater kroppen min, og det kommer han til å  gjøre å.Vell, jeg gjemmer meg forsatt i de store joggebuksene og genserene, funker det. 

Jeg er kanskje ikke så veldig viktig likevel. Jeg har kanskje ikke like stor betydning. Mine meninger er støv, og mine tanker er tomme. Et lite hull i norges befolkning. Bare et navn på en liste over norges barn. Bare to øyne og to føtter på jorden. Bare meg.  Det å leke med mine følelser er vel helt greit, for hvem bryr seg right? Det er vel sånn ting er. 

Jeg stoler lite på folk. Det er ganske trist, men jeg stoler kanskje på to av mine venner. Ingen gutter lengre, gutter kan ikke stoles på. Jeg har blitt skuffet altfor ofte, og jeg tørr egentlig ikke å åpne meg for dem igjen. Det er ikke lett å åpne deg for noen som kanskje forsvinner vis du fortelle sannheten. Det tørr jeg ikke, for jeg er ikke like tøff lengre. Nå er ting kompliserte og tøffere. En skole dag, var easy før, men nå er det tungt. Det er som om noen har lagt titusen kilo oppå skuldrene mine og holder meg fast i sengen. Det er ikke bare det at jeg er trøtt, men det er jeg, det er også det at jeg ikke føler for å vise meg ute blandt folk. Før var jeg helt med. Jeg elsket at folk la merke til meg, og at jeg var et slags midtpunkt. Not so much anymore. Jeg kan faktisk godt vere i bakrunnen, hadde jeg sakt det til noen av vennene mine hadde de nokk ledd, for jeg er jo ikke sånn skjønner du. Jeg har jo et tonn med selvtilitt og et lass med selvfølelser. Nei, den har forsvunnet.

Det er helt utrolig vanskeligt å spise nå, jeg prøver nå å komme meg tilbake. Jeg hater alle disse følelsene som er i meg, men jeg vill ikke utdype meg til noen. For det er ekkelt bare å tenke på det, tenk da vis jeg må fortelle det til noen. Jeg prøver som sakt å spise, litt, og litt mer, men samtidig har jeg den sykeste skyldesfølelsene inni meg som drar meg tilbake til doskåla. Det å spy alt opp igjen er så mye lettere nå enn det var før, det er ikke vanskeligt lengre. Og den lettelsen jeg får etterpå, den er gullverdt. Foreldrene mine har vert en stor motstand i denne saken. Jeg prøver å spise, men jeg tørr ikke hente meg mat når de krangler ute i stuen. Jeg vill ikke høre, og jeg mister lysten på mat. I dag hadde jeg med meg en vennine hjem, er lenge siden jeg har hatt noen her, pga foreldrene mine, og jeg liker ikke tanken på å   vere hjemme, så jeg er ofte ute, i byn og hos andre. Vell, vennina mi var her, og vi satt på rommet mitt og skrev en presantasjon vi skal ha i måren, det var da jeg hørte de. Vennina mi såg opp fra pcen og bort på meg som satt i en stol. Jeg løftet ikke blikket, ville ikke møte hennes. De holdt på en stund til de stoppet og jeg hørte pappa storme ned trappen og ut ytterdøren. Ikke vet jeg hvor lenge dette forsetter. 

Det er vel ganske mye min feil og for at de krangler så mye, jeg gjør mye som pappa ikke liker. Det har blitt uvaner. Som at jeg glemmer fjernkontrollen i stolen hans og den smyger seg ned i kanten, og pappa må grave den opp igjen. Da blir han drittsur, og klikker. Og jeg glemmer å rydde rommet, og han blir sint. Det er vel litt i det, men jeg vet ikke hvorfor jeg forsetter, fjernkontrollen glemmer jeg ofte, men jeg prøver å huske det. Rommet mitt er så utrolig rotete og når jeg begynner å rydde, sovner jeg ofte. For sengen er jo der, og jeg er så utrolig sliten. 

Jeg var foresten hos onkelen/bestefaren min på søndag, på rødekors. Han er egentlig bare onkelen til mamma, men jeg har kalt han onkel i hele mitt liv. Han har vert min bestefar på samme tid, for jeg har ingen bestefar eller farfar, aldri hatt det. Så han har vert med meg i hele min barndom, lært meg å ro båt, å spikke og sånne ting. Hver sommer har jeg vert på hytten med han og mormor, men nå er det stopp på det. Han har blitt så utrolig syk, og han husker meg ikke når jeg kommer inn døren. Han sa når jeg satt der inne : Hvor er hun? Hvorfor besøker ikke hun meg?. Han pekte på meg når jeg var liten på et bilde. Det var så trist, og jeg tror ikke mamma forstår hvordan det er for meg å sitte inne på rommet hans der og se hvordan han har blitt. Han er helt grønsak, og vi kommer mest sansynlig til å miste han snart. Hver gang vi har kommet inn der, har han pakket noe ned i sin lille svarte koffert, og forje gang var det alle bildene hans. Han tror vi kommer for å hente han, men han bor der nå, og vill ikke komme hjem igjen. Det har vi fortalt han utalige ganger, men han får det ikke inn. Han får ikke komme i konfirmasjonen min for vi vet ikke hvordan han kommer til å reagere når det er så mange folk der. Og av alle personer i hele familien, er det bare han jeg har lyst å ha der. Han har vert min inspirasjon hele livet, jeg elsker han over alt på hele jord, og jeg er så utrolgi redd for å miste han. Han sitter i tilleg i rullestol for han er så svak, så det er vanskeligt å få han inn i lokalet. Jeg begynte å gråte når jeg fikk vite han ikke kunne komme, og jeg gråter nå.

Når jeg kommer inn i rommet hans, og jeg ser inn i det tommet blikket hans, forstår jeg virkelig at det faktisk er han som sitter der. Min kjære bestefar, min allerbeste venn. Og når jeg klemmer han for å si hade, virker det ikke som jeg klemmer han. For han har blitt en helt annen person, det tomme blikket, de tynne hendene, setningene uten mening og det falske smilet hans. Jeg kommer aldri til å glemme latteren hans, og hvor utrolig snill han var. Han var virkelig verdens beste, og jeg vill ikke han skal forlate meg. Jeg syns det er helt jævligt. For jeg kan ikke snakke med mamma eller pappa om dette, og jeg liker ikke å snakke om sånt med venner, for da begynner jeg bare å gråte. Den eneste vennen jeg ville fortalt dette til, mistet nettop bestefaren sin, for ca en måned siden, og jeg vill ikke fortelle hun det da. 

De fleste barndomsminenne mine er delt med han, og jeg kan sitte her og se han for meg. I alle detaljer. Og det er vondt å miste en sånn person gjennom fingrene. 

Det skulle faktisk ikke vert lov, jeg er så trett. Hele tiden. Skolen i dag var ett mareritt, jeg var kvalm, svimmel og hodet mitt verkte som et uvær. Samtidig så holdt jeg på å sovne hele tiden. Etter skolen var jeg med to venniner innover for å ta sol, og jeg sovnet i solariumet, men det gjør egentlig ikke noe. Så kom jeg hjem, og hoppet rett i sengen og sov to timer, fra fem til syv. Jeg er så slapp akkurat nå, jeg vill egentlig sove mer, men mamma vekte meg. Det er så godt å sove.

Det er altfor mye som skjer nå, i tilegg til at jeg ikke får sove. Jeg ligger våken om kvelden, jeg kjenner jeg er trøtt, og jeg hadde klart å sove men jeg får det bare ikke til. Det har ikke noe med at jeg sover på dagen, for det har jeg gjort nå i et halvt år, men først nå får jeg ikke sove. Og jeg liker ikke å vere alene om natten, jeg bare sitter i sengen min og ser på døren. Tenker på alt, det har vert sånn den siste uken, det er helt jævligt. På fredag skal jeg til byn på teaterøving noe som varer i fem timer, lørdag er den bursdagsfest, mandag blir det generalprøve og så forestilling på neste mandag, noe som stresser meg noe sykt. I tilegg har jeg jo venner som vil henge, men de har jeg helt uteprioritert, for jeg har ikke krefter nå. Bare få overstått denne forestillingen så får vi se om jeg får noe overskudd. For akkurat nå, er det ingenting annet i hele verden jeg vill, annet en å sove, er ikke det litt trist?

I familien skjer det ingenting annet en at pappa og mamma krangler, og mamma gråter hele tiden. Jeg bare er på rommet, de får bare styre på, jeg orker ikke mer av det der nå.

Jeg er kvalm. Kvalm av alt. Kvalm av tanken på hele situasjonen. Kvalm av tanken på mat. Kvalm av tanken på foreldrene mine. Kvalm av livssituasjonen jeg sitter i akkurat nå. Kvalm. Rett og slett kvalm. Hjemme har ting ikke blitt noe lettere, og på torsdag var det likefør jeg ble sendt til mormor. Jeg og min far kommer egentlig ikke noe særlig overns, han har ganske kort lunte og jeg klarer ikke at han hele tiden er så utrolig negativ. Jeg vet og egentlig hva som pirrer han, men av og til syns jeg han går over en viss grense. Han ble så utrolig sint på mandag at han sto å skrek helt oppi ansiktet mitt med hånden knyttet nermt kinnet mitt. Jeg kunne se en stor blodåre midt i pannen hans, og at øyenne hans var ganske store. Øyebryna hans samler seg på midten og hele han skalv. Egentlig var jeg ganske redd for han der.

Hele krangelen startet egentlig med at jeg skulle på kino, og han ville ikke la meg dra. Vi begynte å krangle, og han begynte å konfrontere meg innen andre temaer  enn en simpel kino tur med en kompis. Han startet med at jeg aldri gjorde som jeg fikk beskjed om, som rydde rommet, ta med meg sekken opp fra gangen, eller gjøre lekser osv. Så lite som han er hjemme ble jeg overansket over at han hadde i det hele fått noe av det med seg. Men det hadde han. Hele saken hadde han ikke fått med seg, det at jeg er oftere hjeme,sover hele tiden, og ikke spiser. Det er ikke noe som har blitt fanget av hans utrolige oppmerksomhet. Skulle tro han hadde fått med seg det siden jeg har kastet opp når han satt i rommet vedsiden av, men kanskje han ikke bryr seg nokk til å bruke tid på det. Han er utrolig lite hjemme, altid ute et sted, og når han kommer hjem er han alltid sur og sint, og klager på den minste detalj. Han påpeker hele tiden at jeg har for lave karakterer og at enhver femmer kunne vert en sekser. Jeg prøver mitt beste, helt ærlig, men han blir bare ikke fornøyd. Han mener jeg bare ikke gidder, men det er jo halveis sant, for jeg har faktisk ikke krefter til alt lengre. Alt er ikke som før.

På mandag klikket det jo helt for han, og jeg var ærlig redd for han. Mamma satt i en stol og såg på det hele uten å ta parti med noen av oss, men jeg kunne forsatt se frykten i øynene hennes. Hun stirret på pappa hele tiden. Han var så utrolig nærmt meg, og jeg rygget bak, men da kom han mot meg igjen. Det var da jeg begynte å få panikk og løp på rommet mitt. Jeg kunne derfra høre mamma rope og skrike mot han. Nå skulle hun liksom våkne? ventet hun til han hadde roet seg eller? Men jeg hørte ting ganske tydelig fra rommet mitt, selv om det er to rom unna. " Jeg vet ikke hvor jeg skal bo da!" . Repiterte mamma flere ganger, og tårene samlet seg i øynene, og det fosset på. Jeg har ikke gråtet siden onkel ble så dårlig at han ikke husket meg engang. Tårene mine rant over alt, og jeg satt midt i sengen min. Helt alene. Uten noen som kunne holde rundt meg og fortelle at dette kommer til å fikse seg. Etter dette, så har jeg ikke snakket noe med pappa. Jeg ser ikke på han engang, og jeg sitter på rommet mitt, eller går helt ut av huset. Mamma og pappa er tilbake hvor de var før hendelsen, og det er som om det aldri tok sted. Men mellom jeg og pappa er det nå en kløft, en dyp, og stor kløft. Og jeg har ikke tenk å hoppe over den, og jeg håper ikke han hopper til min side heller, for jeg liker han ikke. Jeg vill ikke han noe med han å gjøre, det har alltid vert sånn.

Men i det siste har det vert fult styr, og jeg har hatt så mye å gjøre. Jeg er stresset hele tiden, og jeg er så sliten og svimmel hele tiden. Men det er noe jeg ikke har fortalt dere, kjære lesere. Moren min, eller faren min, de vet faktisk ikke at jeg sliter med dette. Jeg var hos en dame, for et halvt år siden, og hun fortalte meg at jeg hadde spiseforstyrrelser, og at enten måtte jeg fortelle det til foreldrene mine, eller helsesøster. Jeg klarte ikke å bestemme meg, men jeg viste liksom at vis helsesøster fikk vite det, ble det en mye større sak. Men foreldrene mine fikk en telefon av hun damen jeg snakket med og hun forklarte saken. Etter det har jeg ikke latt noen få låv å snakke med meg om det. Ingen skal liksom nevne det for meg, jeg blir helt stressa, og ikke minst, lei. Foreldrene mine fulgte godt med de første måltidene, for da var problemet at jeg ikke spiste i det hele tatt, men nå spiser jeg, og kaster det opp igjen. De har null peiling, for de ser at jeg spiser, og da er det vell ikke noe gale? Jo, for det varer ikke lengre, for maten kommer jo opp igjen. Jeg er helt alene om denne saken, og det skremmer meg. Jeg vill ikke dette lengre. Og jeg fortalte jo at jeg var på diet, nå har jeg heldigvis gått ned to kilo :) Endelig, jeg har stresset med de to, og nå er det borte. Men nå må jeg jo ned to til..

Men det jeg mente da altså der oppe, var at mine foreldre ikke vet at jeg sliter med dette, og jeg vill heller ikke at de skal vite det. Mamma kommer til å bli så utrolig lei seg, og såret for at jeg ikke har fortalt henne det. Pappa kommer til å bli sint, og skrike til oss. Jeg vill ikke det. Jeg holder det heller for meg selv. De har heller ikke merket noe, siden de ikke er så mye hjemme. Men jeg klarer meg selv, full kontroll. Det er ingen voksne som vet noe lengre, de tror det går fint de. 

Men i går var jeg og hos fysioterapaut, der jeg fikk løst nesten en knute, og jeg må begynne å trene der inne, siden ryggen min var helt elendig. Han sa at det var uvanligt at en jente på 15 har slitasje skader i ryggen, musklene er utrolig svake, det er store knuter, og det er skjeivt i korsryggen. Det var det jeg fikk med meg, men det er vertfall mye som er galt der. Han spurte jo selvfølgelig om jeg stresset mye, eller om jeg har vert mye svimmel i det siste. Jo, jeg har det. Han spurte om jeg hadde besvimt, eller hatt noen stygge fall. Jo, jeg har det. Nå skal jeg trene der inne to ganger i uka, og ha litt behandling på ryggen. Det er stressende, og slitsomt. Siden jeg i tillegg har lekser, venner, teater osv i uka. Jeg sover på bussen til skolen, jeg sover helst på skolen, jeg sover når jeg kommer hjem fra skolen, og jeg sover om natten. Jeg føler ikke lengre får noe ut av dagene. Det er trist å tenke at jeg ikke orker noenting lengre. Jeg er kvalm, sliten, hodepinge, svimmel osv hele tiden. Jeg er virkelig lei. Det er helt forferdelig å føle det sånn hele tiden. Og jeg er ikke god nokk. Jeg er bare ikke god nokk, og jeg vet det. 

Sail away with me honey.

I går hadde jeg bursdag og var litt over alt. Først var jeg på skolen, selføglig, der fikk jeg muffin av en vennine og mange klemmer og gratulasjoner. Senere drog jeg til senteret med min mor for å kjøpe iPhone 4, og så drog jeg til byen for å vere med venner. Jeg kom ikke hjem før klokken nermet seg halv ti, og da var jeg så sliten at det var så vidt jeg orket å åpnet iPhone boksen.

Etter så mye stress som det var i går, har det blitt en tøff dag i dag egentlig. Jeg føler meg dårlig, vondt i magen og hodepine siden jeg åpnet øynene i dagmorres. Men allikavel har jeg klart meg ganske bra gjennom dagen. Jeg føler at jeg begynner å venne meg til å ha vondt i hodet,svimmelheten og den kvalmende følelsen. Det er vel positivt.

// meg

Men nå må jeg rydde litt her, siden jeg får besøk og det blir fest her på fredag :) feire at jeg endelig er 15!